Om ildkuler - ord og uttrykk

Tekst: Steinar Midtskogen

Foto: Den internasjonale romstasjonen I solsystemet fins det uttallige små biter eller støvkorn av stein eller is som kalles meteoroider eller mikrometeoroider. Daglig kolliderer jorda med millioner av disse, og i tilstrekkelig mørke kan vi se dem som stjerneskudd. Disse er noen millimeter til noen få centimeter store, men fordi hastigheten er stor (flere titalls kilometer i sekundet), blir møtet med jordas øvre atmosfære så brutalt at de oppløses helt. De begynner å lyse ca. 100 km oppe, vi kaller dem da meteorer, og de oppløses typisk innen de kommer ned til 50 km. Større meteorer kan nå lengre ned og de lyser kraftigere. Noen ganger kan enkelte biter overleve helt ned til bakken, der de kalles meteoritter. Ildkuler er meteorer (stjerneskudd) som lyser kraftigere enn Venus på sitt klareste, og spesielt kraftige ildkuler kalles gjerne bolider. Disse er flere kilo store og oppover. Ofte brukes betegnelsen bolide om ildkuler som lyser kraftigere enn fullmånen, eller som lyser opp terrenget tilstrekkelig til at det dannes tydelige skygger. Om meteoren er på mange tonn, kan ildkula bli så kraftig at den lyser like sterkt som sola. Begrepet "bolide" har ingen streng definisjon og brukes litt ulikt. Andre egenskaper ved ei ildkule som gjør at enkelte vil kalle det en bolide, kan være at den eksploderer eller skaper et overlydssmell. Bolider er gode kandidater for meteorittnedfall. Kraftige ildkuler kan lyse helt ned til 20-30 km over bakken, der de også kan skape et overlydssmell som kan høres på bakken etter et eller flere minutt avhengig av avstand. Det er da også gode muligheter for at rester kan ha falt helt ned til bakken, som regel bare små biter (men de kan være mange). Slike biter vil ikke lenger gløde og de vil falle omtrent i samme hastighet som om de var sluppet fra et fly. Som regel vil ikke en meteoritt være spesielt varm å ta på om den plukkes opp rett etter å ha truffet bakken. En vanlig feiltakelse er å anslå avstanden til ei ildkule til noen hundre meter, men i realiteten vil den være mange mil unna. Spesielt kraftige bolider kan skape kraftige sjokkbølger og gjøre skader over store områder, som vi kjenner fra Tseljabinsk i 2013 og Tunguska i 1908. Farten på meteorer vil alltid ligge mellom 11 og 72 km/s før møtet med jordas atmosfære. På grunn av jordas gravitasjon kan ikke farten bli lavere, og et objekt raskere enn 72 km/s kan ikke ha opphav i vårt solsystem fordi det ellers ville unnsluppet solsystemets gravitasjon. Ildkuler lyser oftest i noen få sekund, men enkelte ganger om de treffer jordas atmosfære i en lav vinkel, kan de lyse i over 10 sekund. Det hender også at de kommer inn i en slik vinkel at de passerer gjennom den øvre atmosfæren og så forsvinner ut igjen. Meteorer faller både om natta og om dagen, men bare de eksepsjonelt kraftige vil være blikkfang om dagen. Dessuten må det også være klarvær for at de kan observeres. Så i Norge der vi har mer enn 50% skydekke i snitt over hele landet, enkelte steder vesentlig mer, kan vi i beste fall bare observere 25% visuelt. De aller fleste meteoritter faller altså ned uten at noen har kjennskap til det. Likevel, fordi ildkuler kan være synlige fra flere hundre kilometers avstand, kan det hende at det er skyer der en meteoritt faller, men ildkula kan ha vært synlig fra et sted været var pent. Fordi vi kan observere så lite av det som faller ned og det meste av jorda er ubebodd, er det en viss usikkerhet rundt hvor vanlige de virkelig store bolidene er. Men vi kan omtrentlig regne med at jorda årlig treffes av meteorer på størrelse med en bil, altså flere tonn store. Oftest faller de ned over hav eller over øde områder, der få eller ingen vil se dem. Det kan gå 100 år mellom hver gang jorda treffes av meteorer på mange tusen tonn og med diameter på noen titalls meter, som er store nok til å gjøre skader over et større område. Meteorer noen titalls meter store kan oppdages og observerers før de treffer jorda, men foreløpig krever det en del gunstige betingelser og noe hell. De fleste av denne størrelsen vil vi ikke oppdage før de dukker opp i atmosfæren. Det har blitt anslått at hver kvadratkilometer på jorda opplever et meteorittnedfall (unntatt mikrometeoritter) i snitt hvert 50.000 år. Det betyr også at det bør falle ned en meteoritt et sted i Norge omtrent annenhver måned. Kort oppsummert: meteoroide Liten bit fra kometer eller asteroider som driver i solsystemet. mikrometeoroide Liten meteoroide, støvkorn som driver i solsystemet. meteor Meteoroide som lyser opp idet den kommer inn i atmosfæren. meteoritt Meteor eller fragment av meteor som har falt ned på bakken. stjerneskudd Meteor, oftest brukt om kortvarige med lysstyrke som stjernene eller planetene. ildkule Meteor som lyser kraftigere enn Venus på sitt klareste, ofte med etterglød. bolide Kraftig ildkule, ofte brukt om dem som lyser opp landskapet, eksploderer og/eller skaper overlydssmell. Det er gode muligheter for at fins meteoritter etter slike. Publisert av Steinar Midtskogen 2013-04-05.