Steinmeteoritter (kondriter og akondritter)

Tekst: Morten Bilet

Steinmeteoritter er den største og mest omfattende gruppen, samt den desidert mest spennende – innholdsmessig sett. Gruppen har de vanligste og de mest sjeldne meteorittene. De består for det meste av silikatemineraler. Noen har litt troilitt (jernsulfid), og de fleste har nikkeljern opptil 30 %, mens noen få er helt uten. Selv om de inneholder mineraler som ikke er ukjente på jorden, har de en indre struktur som viser et kosmisk opphav.

Kondritter (OC - ordinary chondrites) Denne gruppen tilhører de vanligste, og utgjør over 80 % av alle steinmeteoritter og 85 % av alle observerte fall. Disse meteorittene inneholder karakteristiske millimeterstore kuleformede legemer som heter kondruler. De består av mineralene olivin og pyroksen, og i mengde kan de variere fra 5 til 70 % av meteoritten. Ordet kondruler stammer fra det greske ordet chondros som betyr korn. De antas å være dannet i solartåken på et tidlig stadium i utviklingen av solsystemet for ca. 4,5 milliarder år siden. Innholdet av nikkeljern i disse meteorittene er mellom 10 og 30 %, enten som eget element eller som bestanddel i mineralene. Noen kondritter kan inneholde forskjellige karbonforbindelser og er viktige for forståelsen av hvordan organiske forbindelser kan oppstå. Kondritter kan deles inn i mange undergrupper. Kondritt med tydelige kondruler. Meteoritt Shisr 033, funnet 2002 i Oman. Samling og foto: Morten Bilet. På denne kappede meteoritten ses tydelige metallflak som er typisk for kondritter som gjør de magnetiske. Samling og foto: Morten Bilet. H-kondritter H står for ”high iron” - høyt jerninnhold, og utgjør 25 til 31 % totalt nikkeljern i vekt og mellom 12 og 21 % som eget element. De har omtrent like mengder av mineralene olivin og pyroksen. Tidligere ble de kalt olivin-bronzitt kondritter ettersom mineralet pyroksen inneholder 20 % nikkeljern og er da bronzitt. De tiltrekkes derfor lett av en magnet, og representerer ca. 38 % av alle observerte nedslag av kondritter. L-kondritter L står for ”low iron” – lavt jerninnhold, og inneholder mellom 20 til 25 % totalt jern og kun mellom 4 og 10 % som eget element. De tiltrekkes derfor ikke så sterkt av magnet. Det jernholdige pyroksenmineralet Hypersten forekommer sammen med olivin. L-kondritter blir ofte kalt olivin-hypersten kondritter. 46 % av alle observerte fall er L-kondritter. LL-kondritter LL står for ”low total iron” – og inneholder lavest andel totalt jern på mellom 19 og 22 % og kun 1 til 3 % som eget metall. Derimot er det mer jern i olivinen (fayalitt) i denne gruppen på ca. 30 %. E-kondritter Disse er sjeldne, og representerer under 2 % av steinmeteorittene. E står for enstatitt, og de kalles enstatitt-kondritter. Dette pyroksenmineralet inneholder ikke noe jern og er nesten et rent magnesiummineral som utgjør 65 % av disse kondrittene. Grunnet også det lave oksygeninnholdet, er kondrulene i disse dannet svært nære solen, kanskje nærmest av samtlige meteoritter. R-kondritter R står for Rumuruti – et stedsnavn på en meteoritt som falt i i Sørvest Kenya i 1934. R-kondritter er svært sjeldne, og er en breksjevariant (sammensatt) med lyse kladder i mørk finkornet grunnmasse. De inneholder få kondruler, og synlig metall er så å si fraværende. C-kondritter - Karbonmeteoritter Dette er de mest primitive av kondrittene og de minst estetiske, men de mest komplekse med stor variasjon mineralogisk og kjemisk sett. De er svært interessante da de inneholder karbon og vannbærende mineraler. Derfor er det funnet organiske komponenter som aminosyrer i disse meteorittene. Disse er kjemisk dannet, og stammer ikke fra organismer. Noen viser velformede kondruler, mens hos andre er de nesten helt fraværende. De viser så å si ingen varmemetamorfose (omvandling), og sammenlignet med andre meteoritter er de i komposisjon nærmest lik sola og er dannet i et oksygenrikt miljø. De utgjør ca. 6 % av alle meteorittfall. Lik andre kondritter skiller man karbonkondritter på det kjemiske og mineralogiske innholdet. Karbonmeteorittene er de eldste meteorittene. CI kondritter er svært sjeldne, og kun fem er registrert. Bokstaven I står for meteoritt Ivuna som falt i Tanzania i 1938. De har ingen kondruler, er vannholdige, og oppløses raskt i et jordisk klima. De inneholder mest vann av alle meteoritter, med hele 20 %. CM kondritter inneholder mindre vann enn CI-gruppen (kun ca. 10 %), men ellers er de ganske like. De er de vanligste karbonkondrittene. M står for meteoritt Mighei som falt i Ukraina i 1889. CV gruppen ligner vanlige kondritter. V står for meteoritt Vigarano som falt i Emilia i Italia 1910. Selv om bare 16 er kjent, er de i total vekt den største gruppen. Den meget kjente meteoritten Allende, som falt i Mexico i 1969, utgjør en stor del av dette med materialet med en totalvekt på over 2 tonn! CV3 kondritter har tydelige kondruler på 1 millimeter eller mer, og i meteoritt Allende utgjør de hele 30-40 %. Det mest i øyenfallende med CV-kondritter er de store lyse irregulære inneslutningene i en mørk grunnmasse. Dette er en blanding av kalsium, aluminium og titanium og kalles CAI (Calsium-aluminium inclusions). De utgjør mellom 5 og 10 % av meteoritten. Analyser viser at disse CAI`s er blant de tidligste dannete mineralene i solsystemet. Flere karbonmeteoritter har CAI inneslutninger. CO kondritter har meget små kondruler på langt under 1 millimeter, og utgjør ca. 30 % av totalmassen. Jern-nikkel inneslutninger er tydelig i CO-kondritter, og utgjør ca. 6 % i vekt. O står for meteoritt Ornans som falt i Doubs i Frankrike i 1868. Det fantastiske meteorittfallet i Moss den 14. juli 2006 er av denne typen. CR kondritter har relativt store kondruler, og utgjør hele 50 % av meteoritten og er et karakteristisk trekk. Ca. 10 % er nikkeljern.De har sitt navn fra meteoritt Renazzo som falt i Italia 1824. CK kondritter var tidligere i CV4-5, men er nå i egen klasse. Tretten forekomster er kjent. De har et sort indre utseende med noe sotet substans. Mye tyder på at de har en kollisjonspreget historie. K står for meteoritt Karoonda som falt i Australia i 1930. Mineralene olivin og pyroksen er jernrike i disse meteorittene. Akondritter Uten kondruler er akondritter det motsatte av kondritter. Akondritter er sjeldne, og noen i denne gruppen har sin opprinnelse fra store asteroider som Vesta, planeten Mars eller månen! De har også et utseende og innhold som minner meget om jordiske vulkanske bergarter som for eksempel basalt. Akondritter er yngre enn kondrittene, og de fleste av de er dannet for ca. 3,5 – 3,7 milliarder år siden.

HED-meteoritter og andre rariteter HED står for Howarditt, Euceritt og Diogenitt. Disse tre akondrittene viser ved spektroskopiske undersøkelser at de med all sannsynlighet kommer fra asteroiden Vesta. Howarditter Disse har en sammenkittet (breksje) blanding av eucritter og diogenitter. De stammer fra en planets øvre lag, og alt tyder på at de må ha sin opprinnelse relativt nær solen (muligens så nære som jorden). Eucritter Dette er de vanligste akondrittene, og er veldig lik den jordiske bergarten basalt. De har små krystaller som er forårsaket av rask nedkjøling av magma. Eucritter er kalsiumrike grunnet kalsiumrik plagioklas feltspat. Den mest tydelige karakteren på ferske eucritter er en veldig blank (og sort) brenningshinne som skyldes kalsium og jern. Eucritt (NWA 2481) ligner på jordisk stein med vulkansk opphav. Denne ble funnet år 2003, Sahara. Samling og foto: Morten Bilet. Diogenitter Navnet stammer fra en gresk filosof ved navn Diogenes som først mente at meteoritter kom fra himmelen. Disse meteorittene er omtrent like sjeldne som aubritter. De inneholder store krystaller av de jernrike ortopyroksenmineralene hyperstene og bronzitt. Grunnet det høye jerninnholdet er de mørkere enn aubritter. Diogenitter har en matt gråsvart brenningshinne. Aubritter Disse er mest kjent for mineralet enstatitt, og de er nesten rent sammensatt av MgSiO3 (magnesiumsilikat). Navnet stammer fra Aubres i Frankrike hvor en slik meteoritt falt i 1836. Av de elleve som er kjent er 10 breksjerte (sammensatt). I 1948 falt det ett tonn av en slik meteoritt i Norton County, Kansas i USA. Før dette fallet var aubritter svært sjeldne. Ureilitter Ureilitter synes å ikke ha noe til felles med de andre akondrittene. De er dannet av olivin og ortopyroksen, men er karakteristiske ved at de også inneholder karbon mellom disse mineralene. Men karbonet er i en helt annen form - nemlig som mikroskopiske diamanter! Dette forteller at disse meteorittene har et voldsomt opphav. Mars-meteoritter En fellesbenevnelse for disse meteorittene er SNC, hvor S står for shergotitt som var et meteorittfall ved byen Shergotty i India i 1865. N står for nakhlitt som var en meteoritt som falt i Nakhla nær Alexandria, Egypt i 1911 (kun tre kjente). C står for et meteorittfall i Chassginy i Frankrike 1815, og de kalles derfor chassignitter. Disse tre akondrittene har mye til felles, og ligner mye på den jordiske vulkanske bergarten basalt. Selv om de også står eucrittene nært, har de noe veldig unikt. Det er innholdet av metalloksyder og vann som er bundet i mineralet pyroksen. Det betyr at de må være dannet gjennom vulkansk aktivitet hvor vann er representert, og da er planeten Mars kilden. Marsmeteoritter er svært sjeldne, og kun noen titalls er funnet. Denne meteoritten fra planeten Mars falt 2. oktober 1962 ned i Nigeria. Den var på hele 18,1 kg. Samling og foto: Robert A. Haag, USA. Måne-meteoritter (lunaitter) Når vi ser opp på månen med alle de store kratrene, forstår vi at månestein må ha kommet fra månen til jorden. Allikevel er de så ekstremt sjeldne at kun 56 er funnet. Dette skyldes i hovedsak at jordiske geologiske prosesser bryter disse ned. Månemeteoritter ligner på jordiske vulkanske bergarter, men har store korn av feltspatmineralet plagioklas, og skiller seg derfor fra andre akondritter. Månemeteoritt NWA 2995 (før kutting) ble funnet i Algerie 2005 og er på 538 gram. Samling og foto: Mike Farmer og Jim Strope, USA. NWA 2995 etter kutting. Her sees tydelig de hvite feltene med feltspat. Samling og foto: Mike Farmer og Jim Strope, USA.