Meteorittfunn på Kola

Natt til 19. april lyste ei diger ildkule opp himmelen over Kola-halvøya. To russiske bilister fotograferte ildkula med sine bilkameraer og la videoene ut på Youtube, som raskt skapte overskrifter verden over. Flere kameraer tilhørende meteorgruppa i den finske astronomiforeninga Ursa registrerte den også. Mange som så den fra norsk og finsk side, meldte inn observasjonene. Dessuten registrerte flere infralydstasjoner over Skandinavia hendelsen. Dermed var det rikelig med informasjon som kunne brukes til å bestemme ildkulas bane og hvor eventuelle meteoritter kunne ha falt ned.

meteoritt
Det første meteorittfunnet, 120,35g (foto: Nikolai A. Kruglikov).

Både den finske meteorittgruppa og Norsk meteornettverk begynte i de påfølgende dagene å samle inn informasjonen og analysere den. Et videoopptak fra Snezhnogorsk gjort av Alexandr Nesterov stod sentralt, som registrerte hendelsen fra motsatt side som de finske fotografiske observasjonene. Analysene resulterte i at vi fant det sannsynlig at flere fragment hadde falt ned til bakken og vi kunne angi et nedfallsfelt med god nøyaktighet. Dessuten kunne meteoroidens opphav og masse anslås. Den traff atmosfæren med en masse på ca. 500 kg og en fart på nær 18 km/s (65.000 km/t) i en vinkel på ca. 34°. Den gikk nesten rett nordover og delte seg opp i mange biter, primært da den passerte 35 og 28 km høgde, den nådde en lysstyrke på -18 eller lysere (fullmånen har styrke -13 og sola -27) og den var synlig ned til 20 km eller lavere. Det estimerte nedslagsfeltet har til dels vanskelig skog- og myrdekt terreng med mange mindre innsjøer, men også enkelte åpne sletter. Et heldig sammentreff var at blant de ytterst få vegene i området går vegen mellom Ivalo i Finland og Murmansk i Russland. Det er dermed mulig å kjøre bil helt inn i nedfallsfeltet!
meteoritt
Det første meteorittfunnet, 120,35g (foto: Jakub Haloda).

Denne informasjonen førte til at man etablerte en internasjonal ekspedisjon som skulle søke etter meteorittene. Ei gruppe bestående av Alexei Ischenko, Tomas Kohout, Nikolai Kruglikov og Grigory Yakovlev drog i slutten av mai da snøen var gått, men før landskapet hadde rukket å gro til. Sentrale i organiseringa var også Maria Gritsevich og Viktor Grokovsky. Ekspedisjonen varte i 5 dager med 3 fulle dager til søk. På den andre søkedagen, den 29. mai, fant Nikolai Krugikov den første meteoritten, 120g, liggende på en skogsbilveg – sett fra bilen! Neste morgen fant Alexei Ischenko en mindre meteoritt på 48g ikke langt unna. Det ligger med stor sikkerhet mange flere meteoritter i området, også større biter, men det er et stort søkeområde i til dels vanskelig terring. Begge funn er gjort i det estimerte nedslagsfeltet og har presis den størrelsen som beregningene anslo for funnstedene. Dette er en stor suksess for alle som var involvert i beregningene, ikke minst for den finske meteorgruppa som for første gang opplevde at bilder fra nettverkets kameraer førte til meteorittfunn.

De mange observasjonene har i dette tilfellet vært avgjørende. Funnstedet kunne også avledes av færre observasjoner, men det ville da ha vært vanskeligere å rettferdiggjøre en ekspedisjon. For eksempel oppgav vi her på norskmeteornettverk.no alt 22. april et mulig nedfallsfelt nettopp i området der meteorittene er funnet, og det var bare basert på en analyse av en av bilvideoene og NORSAR’s infralydanalyse, men usikkerheten var stor og området var pekt spesielt ut fordi terrenget akkurat der var gunstig for søk. Den store usikkerheten gjorde det da vanskelig å anbefale noe søk. Men etterhvert som mer og mer informasjon var analysert og alt pekte mot det samme området, økte vissheten om at et funn kunne være et realistisk håp. Søkegruppa fikk dermed et godt kart å gå etter, men det var likevel en stor prestasjon av deltakerne å finne meteorittene. En spiss fallvinkel og kraftig vind har spredt meteorittbitene over et stort område.

Etter ekspedisjonen har meteorittene blitt undersøkt. De er steinmeteoritter (kondritter), foreløpig klassifisert som H5. Dette er en av de mest vanlige meteorittentypene. Ekspedisjonen og laboratorieundersøkelsene har fått støtte fra Finlands akademi.

Se også omtale på Ural føderale universitets nettsider (engelsk), ditto (russisk), nettsidene til Tähdet ja avaruus (finsk) og pressemelding fra Ursa (engelsk), Universe Today (engelsk).

meteoritt
Det andre funnet, 47,54g (foto: Grigoriy Yakovlev).

landskap
Del av søkeområdet (foto: Nikolai A. Kruglikov).

lysstyrke
Estimert lysstyrke (grafikk: Steinar Midtskogen). Referansetidspunkt: 2014-04-18 23:13:58,4 UTC

Følgende personer har vært involvert:
A. Aikkila1
V. Dmitriev10
M. Gritsevitch1,2
V. Grokhovsky7
J. Haloda8,9
P. Halodova8
A. Ischenko7
M. Ivanova12
T. Kohout1,3,4
P. Kokko1
N. Kruglikov6
P. Lahtinen1,11
J. Lauanne1
C. Lorenz12
V. Lupovka10
E. Lyytinen1
S. Midtskogen5
J. Moilanen1
M. Pekkola1
J. Peltoniemi2,3
A. Taavitsainen1
G. Yakovlev7

1Den finske meteorgruppa, Helsinki, Finland.
2Det finske kartverket.
3Universitetet i Helsinki, Finland.
4Geologisk institutt, Tsjekkias vitenskapsakademi.
5Norsk meteornettverk.
6Institutt for metallfysikk RAS, Jekaterinburg, Russland.
7Ural føderale universitet, Jekaterinburg, Russland.
8Tsjekkias geologiske undersøkelse, Praha, Tsjekkia.
9Oxford Instruments NanoAnalysis, High Wycombe, Bucks, Storbritannia.
10Moskvas statsuniversitet for geodesi og kartografi, Russland.
11Finsk meteorologisk institutt.
12Institutt for geokjemi og analytisk kjemi RAS, Moskva, Russland.

Takk også til Steven Gibbons (NORSAR) for infralydanalyser og Laila Fodnes Sidselrud (Meteorologisk institutt) for meteorologiske data og modelleringer.

2 thoughts on “Meteorittfunn på Kola

  1. Jag gratulerar alla som varit med om att finna Annama meteoriten. En verklig bragd att hitta två små stenar på den oändliga Kola taigan.
    Jag har själv följt min far Birger Wiik på mången meteoritjakt där vi efter
    ögonvittnesberättelser försökt hitta nedslagsplatsen men inte lyckats. Hurra för de nya kamerorna och beräkningarna

    En anekdot: Haverö meteoriten hittades lättare för den hade fallit i en fiskebod på Haverö.
    Min far fick den följande dag, den luktade aminer. Hurra en ny Orgueil! Men sen fick han veta att den låg bland fiskenät. Den luktade fisk.
    mvh Urban Wiik
    meteoritforskarens son

  2. Because it appears that Steinar is too modest to tell in more adetail bout his own role and importance in this meteorite found, I tell the next.

    In short Steinar made a semi-independent analysis of the trajectory and the result was practically the same than ours. Especially near the end the mutual fit was something like half a kilometer, if not better. ( I don’t know if he further made dark flight simulations or not.)

    In more accurate detail I tell the following.
    Steinar got the directions from our group’s cameras which he applied with his own calibrations of the important video.
    As to this video I tell the next. It was first thought that the video was taken in Murmansk but a more accurate site could not be found with quite extensive search with google-images. Then Steinar found (from somehere in the net) that it was not from Murmansk but from a smaller place or town, the name of which he could give. Then the exact location was quickly and easily found. He made a semi-independent calibration of the video.
    I could find in the video Jupiter earlier in the drive, but then Steinar also found Jupiter in at least in one frame where the fireball also was visible. This was especially important in all for the calibration, but at least in my calibration also especially because the mutual fit of Jupiter to direction found with the help of Google-images is quite sensitive to the exact location of the car and camera along the road. During the calibration, I once made a small change to my exact location (in one special frame) first because of direct comparison with Steinar’s and this further was proven correct because of a good fit with Jupiter with the more Earthly directions.
    Steinar also calibrated the maximum brightnesses (among with the more dim phases) directly from the video. I tried this with the help of the blinking of the clouds in Jarmo Moilanen’s video at the distance of almost 500 km, and the mutual fit of these maximum brightness result gives more credibility to the results.
    Steinar also submitted (at some earlier stage) to us some visual observations from Norway, but because camera and video data was found these did not affect to the final solution. Thanks anyway to him and the Norwegian visual observers and those who collected these !
    So, I find that Steinar’s work was very important in this and hope that this comment of mine will to some degree acknowledge his work !

    Regards,
    Esko Lyytinen

Comments are closed.