Natt til 13. august fikk mange med seg en uvanlig kraftig meteor (video). Den lyste sterkere enn fullmånen og var synlig i 8,5 sekund. Fordi meteorsvermen perseidene var på sitt sterkeste denne natta, var det mange som så denne meteoren og flere fikk tatt bilder. Meteoren hørte imidlertid ikke til meteorsvermen. Tidspunktet var bare et heldig sammentreff. Disse bildene sammen med videoopptak både fra det norske og svenske meteornettverket gjør at vi har kunnet bestemme banen med stor nøyaktighet. Vi kan nå med stor sikkerhet si at meteoritter falt ned over Aremark kommune i Østfold denne natta.
Det skraverte området markerer det sannsynlige nedfallsområdet. Om det fins større meteoritter på 0,5 – 1 kg, forventer vi disse vest for Aremarksjøen. Mindre biter forventer vi øst for sjøen. Søkeområdet er bestemt ut fra videoer og bilder fra ulike steder i Norge og Sverige og simuleringer som estimerer sluttmassen og korrigerer for vind i ulike luftlag på det aktuelle tidspunktet. Kartet viser det mest sannsynlige nedfallsområdet. Det kan ligge meteoritter både vest og øst for kartutsnittet, men dette er hovedsaklig skogsområder som ikke egner seg til søk.
Meteoren kom inn i jordas atmosfære over grensa mellom Torsby og Hagfors i Sverige med en fart like over 20 km/s (73.000 km/t) i en vinkel på 23 grader. På vegen gjennom atmosfæren delte den seg i to hoveddeler som lyste til de var 28 km over bakken da hastigheten var redusert til 5 km/s (18.000 km/t). Bitene befant seg da noen km sør for Töcksfors. Vitnebeskrivelser fra området nordøst for Töcksfors rapporterer også om et kraftig drønn et par minutt etterpå og de opplevde hendelsen som dramatisk. De største bitene fortsatte imidlertid over grensa til Aremark kommune.
Før møtet med atmosfæren var meteoren et objekt på ca. 50 kg. Bare småbiter av dette, neppe mer enn et par kg, overlevde ferda gjennom atmosfæren. Blant bitene kan det imidlertid være to meteoritter på flere hundre gram, opp mot en kg hver, som har nådd et område rundt Aremarksjøen. Her er det store kornåkrer og det kan være mulig å finne meteorittene. Småbiter på noen få gram som har falt ned i skogområder, er det i praksis nær umulig å finne. Vi kan ikke utelukke at de største meteorittene har gått tapt i sjøen.
Kornet er nå slått som gjør det mulig å se etter meteorittene, men åkrene vil snart pløyes før vinteren. På grunn av den spisse fallvinkelen er søkeområdet langstrakt, og fordi vi venter at få meteoritter har falt ned, er det vanskelig å finne noe, men vi oppfordrer alle med interesse å være med på søket. Vis hensyn og husk at søk i innmark må gjøres med grunneiers tillatelse (slå gjerne av en prat uansett – det er mange hyggelige mennesker i Aremark).
Noe som gjør dette meteorfallet ekstra spennende, er at meteorittene kan være av en sjelden type. Mens de fleste meteoritter har sitt opphav i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, har meteorittene som falt over Aremark, vært i en bane som i hovedsak ligger mellom jorda og sola, i en såkalt Aten-liknende bane. Bare én meteoritt har noensinne blitt assosiert til en slik bane, og det var en relativt sjelden akondritt, en eukritt. Det betyr ikke at meteorittene i Aremark er av samme type, men det er en spennende tanke. Vi ber om at mulige funn meldes til Naturhistorisk museum som vil være behjelpelig med klassifisering og internasjonal registrering.
Søkeområdet
Men hvordan kan vi vite hvor meteorittene har falt? De beste bildene er tatt fra Harestua (Solobservatoriet / Norsk meteornettverk), Arvika i Sverige (Daniel Sundström, det svenske meteornettverket), Lysekil i Sverige (Ove Rasmussen / THINGVALLA PHOTOGRAPHY) og Tinn i Telemark (Hans-Dieter Fleger). Ved å kalibrere disse bildene mot stjernene, finner vi hvor meteoren har gått over himmelen sett fra disse stedene og vi kan peile. Vi har gjort de kalibrerte bildene tilgjengelige her: Harestua, Arvika, Lysekil og Tinn.
Beregningene er gjort i samarbeid med meteorinteresserte i Sverige, Finland og Danmark.
Den hvite pila viser meteorens synlige ferd over terrenget. De turkise linjene viser siktelinjer fra ulike observasjonssted.
Gjenværende masse ved den lyse banens slutt kan estimeres og den videre ferda ned mot bakken kan beregnes ut fra en vindprofil. Men det hersker en del usikkerhet langs fartsretningen fordi den eksakte massen og meteorittenes aerodynamiske egenskaper ikke er kjent.
Vindprofil fra Meteorologisk institutt.
Observasjonene kan sammenfattes i denne tabellen:
| Observasjonssted | Start az, alt | Slutt az, alt | Varighet (s) |
|---|---|---|---|
| Arvika (59,66722N 12,57055E 68 moh) | 32,80 44,39 | 236,71 30,62 | 7,9 |
| Harestua (60,21191N 10,75175E 590 moh) | 84,03 28,83 | 143,92 14,18 | 8,2 |
| Tinn (59,98576N 8,72620E 236 moh) | 81,8 16,08 | 107,93 7,84 | |
| Lysekil (58,43819N 11,57945E 5 moh) | 25,28 18,59 | 7,72 13,76 |
Meteoridens estimerte baneelement er:
| Perihelavstand: | 0,252 AU |
|---|---|
| Eksentrisitet: | 0,644 |
| Inklinasjon: | 11,8° |
| Knutelengde: | 139,7° |
| Perihelargument: | 23,1° |
| Midlere anomali: | 105,5° |
| Radiantens rektascensjon: | 06:36 (99,1°) |
| Radiantens deklinasjon: | 36,6° |
Meteoridens bane i solsystemet. Grønn del av banen ligger over ekliptikken og rød del under.
Bildet fra Lysekil er spesielt interessant og viser oss noen detaljer om meteoren.
Ser vi nøye på bildet der meteoren kommer inn i atmosfæren, ser vi en variasjon i lysstyrken. Dette må forklares med at meteoren har en irregulær fasong og roterer raskt. Ved hjelp av de andre observasjonene kan vi estimere dette til ca. 10 rotasjoner i sekundet!
Forstørring av den siste delen av banen viser det som mange vitner rapporterte: Den delte seg i to deler. Ved hjelp av dette bildet og øvrige observasjoner kan vi også finne avstanden mellom de to delene da de befant seg 28 km over bakken: Den var ca. 100 meter.
Vi har tatt flere turer til Aremark for å søke. Og flere i området har sett etter meteorittene på egne eiendommer. Og i dag gikk elever fra Aremark skole manngard. Men så langt er det ikke gjort noe meteorittfunn, men en elev fant ei skinnskrape fra steinalderen!
