Etter omtalen av den eksepsjonelle meteoren som gikk over Møre 27. desember rundt 20:28, har vi fått inn flere rapporter og et nytt bilde tatt fra Ørsta som gjør det mulig å være sikrere om meteorens bane. Hendelsen har også blitt omtalt i aviser, som i Fjordingen og i Firda. Hendelsen førte også til en artikkel i VG.
(Foto: Geir T. Birkeland Øye. Meteoren forsvinner bak horisonten i nordøst. Bildet er reprojisert og fargene er justert for å framheve meteoren.)
Vi kan nå tegne følgende kart og plott for meteorens bane:
Vi ser at meteoren faller ned til ca. 62 km høgde og så begynner å stige med kurs ut av atmosfæren igjen. Dette skjer sjelden, og det er så vidt jeg kjenner til, den første gangen at det har blitt dokumentert i Norge. Det var imidlertid en liknende hendelse 21. september 2012, da en meteor kom til syne over nord-Tyskland og gikk vestover over nord-England og Nord-Irland. Denne blei fotografert fra Oslo (Norsk meteornettverks stasjon) og Mandal. En slik bane som bare sneier jordatmosfæren betyr at meteoren vil være synlig usedvanlig lenge om hastigheten er lav, inntil 2-3 minutt. For meteoren 27. desember har vi vitner som fulgte den i inntil et halvt minutt, men bildene forteller oss at den var synlig enda lengre, antakelig over ett minutt, kanskje to, men en observatør vil måtte ha hatt en lav horisont både der den kom til syne mot vest og der den gikk ned mot øst for å se den så lenge. Merk for øvrig at mens plottet indikerer at den «spratt» ut av atmosfæren igjen, så skyldes det jordkrumningen, ikke at meteoren faktisk spratt slik som en stein kan sprette på vannoverflata («fiskesprett»).
Baneberegningene kan sammenfattes i følgende tabell:
Meteorens atmosfæriske bane:
|
Meteoroidens baneelement:
|
Og følgende figur antyder meteoroidens bane i solsystemet (usikkerheten er imidlertid betydelig, og dens bane kan tidligere ha vært under påvirkning av jorda):
Meteoren var ikke usedvanlig lyssterk. Den var betydelig klarere enn de sterkeste stjernene, men lyste svakere enn månen. Den var likevel et imponerende skue. Her er noen utdrag fra vitnebeskrivelsene:
Helt fantastisk skue som varte i mange sekunder før den ble borte bak fjellene. Hadde en lang hale bak seg.
Begynte å løse seg opp med hale av fragmenter på slutten
… eit varm gulfarget punkt med hale og stor fart i retning frå vest mot aust.
En sterk varmgul ildkule med hale for over himmelen fra sørvest mot nordøst. Trodde det var en rakett, men den var saktere, for over et stort område og varte til den var ute av syne.
Som en gedigen ildkule med en veldig lang brennende hale som bevegde seg i en voldsom fart i noe som virket for oss som lav høyde.
Vanskelig å si om den lyste opp terrenget, var i ei fullt opplyst gate når vi så den komme fram bak et hus. Lyste sterkt og var stor i størrelsen. Den delte seg opp i minst 4 biter.
Det jeg reagerte på var kanskje hastigheten som ikke var det jeg forbinder med meteoritter eller lignende, men mye lavere. Observasjonen lignet mye på den av romferja Columbia da den gikk i oppløsning. Det var til å begynne med et enkelt objekt med en glødende hale etter seg. Etter hvert begynte det å skille seg ut fragmenter som også glødet med en glødende hale etter seg før alle bitene antagelig brente opp og sluknet. Det som slo meg etter observasjonen var at det kunne ha vært en satellitt eller noe romskrap fra gamle satellitter e.l. som kom inn inn i atmosfæren og brente opp.
Såg ut som et jetfly med spor etter, men «flyet» virket altfor stort og lysende samtidig som det gikk altfor fort i forhold til fly vi bruker å se her. Kunne vært som et stjerneskudd men varte i 20-30 sekund.
Jeg trodde først dette var et fly, siden det ikke forsvant så fort som et stjerneskudd. Så det først gjennom balkongdør-vinduet men åpnet døra da jeg skjønte det ikke var et fly likevel. Rakk akkurat å se at den delte seg i to før den forsvant over hustaker og ut av syne for meg.
Lang, knistrende hale
Hvordan kan bilder hjelpe oss med å bestemme banen? Følgende var bildet som vi mottok fra Geir Øye (fargene er justert for å øke kontrasten):
(Foto: Geir T. Birkeland Øye)
Eksponeringstida var 48 sekund. Mange stjerner er synlige i bildet og når vi kjenner observasjonssted og -tidspunkt, kan vi bruke stjernene til å lage en matematisk modell av linsa. Dette er viktig for å kunne finne ut hvor på himmelen meteoren gikk. Ved hjelp av den matematiske modellen, kan vi legge et rutenett over bildet og lese ut meteorens bane over himmelen sett fra dette observasjonsstedet:
(Foto: Geir T. Birkeland Øye)
Med modellen er det også mulig å bytte linse og dreie kameraet. Linsa var ei 8 mm fiskeøyelinse, men dette kan vi endre til ei 45 mm rektilineær (gnomonisk) linse. Fordelen med ei slik linse er at den bevarer rette linjer når noe i 3 dimensjoner projiseres ned til 2 dimensjoner. Med rutenett blir bildet slik:
(Foto: Geir T. Birkeland Øye)
Vi har nå en svært presis observasjon fra et tredje observasjonssted, og beregningene blir betydelig sikrere når vi kan sammenstille den med to videoer fra Harestua (mot vest og mot nord) med god nøyaktighet og bildet fra Breim som er mindre nøyaktig, men bekrefter den lange banen.